FRA OSLO JAZZ CIRCLES TIDLIGE HISTORIE,

Selv skal jeg på et langt viktigere møte, i Oslo Jazz Circle, byens mest eksklusive klubb. Den holder til i øverste etasje på hotell Standard i Pilestredet, etter at vi ble kastet ut fra Pilens selskapslokaler på grunn av jubel, eller bråk som restauratøren kalte det. Klubbens medlemmer driver helgendyrkelse av Billie Holiday, Lester Young, Chu Berry, Ben Webster, Coleman Hawkins, Charlie Parker, Dizzy Gillespie, Duke Ellington, Johnny Hodges og Teddy Wilson, for å nevne noen få av de største, under ledelse av kondisjonssterke formenn som Omar Heide Midtsæther, Johs Bergh og Svein Haagensen, alle med spisskompetanse. Hver tirsdag klokken nitten – eller Chu – samles vi hjernevaskede akolytter til en hellig aften med rituell avspilling av ukostelige og sjeldne 78-plater (EP og LP var lenge forbudt) på platemerker som blå Decca, svart Brunswick, rød Columbia, brun HMV, blå Capitol, rød og hvit Vogue, for å nevne de viktigste, avlyttet i sakral stillhet, ofte avbrutt av dommedagsliknende diskusjoner om hvem som var solist på platen som ble spilt, hele tiden mens vi pådro oss større ølregninger hos serveringspersonalet. Gjettekonkurranser var det viktigste innslaget på menyen, 20-30 musikkeksempler, der det gjaldt å gjette navnet på solisten. Møtet ble innledet med et kåseri, gjerne presentasjon av en musiker og vedkommendes karriere. Johs viste enkelte ganger jazzfilmer. Noen ganger dukket Rowland, Bjarne, Øystein, Jon, Karin og andre musikere opp på møtene og deltok i disputasene. Totti var selvsagt fast medlem med møteplikt.

Når det ble sagt at gutta reiste seg og sto i ærbødig gi akt når Lester Young spilte solo, så er nok dette atter historien om fjæren som ble til fem høns. Det var seloten Knut som kom med ideen, og alle grep den. Disse insidensene forekom nok på enkelte møter, ikke mange, snart gadd vi ikke. Grunnen til at opptrinnet kom ut, var at trommeslageren Jon slang innom et møte og fikk oppleve den surrealistiske situasjonen. Han fortalte den videre, og dermed var kimen til en myte sådd.

 .......

Et øredøvende spørsmål utløste utrolig innfløkte diskusjoner – krangel? – på medlemsmøtene i Oslo Jazz Circle på Hotell Standard i Pilestredet – nå kommer en digresjon, det polske landslaget i friidrett hadde tatt inn på hotellet og Sidlo lusket rundt i korridorene med dyster mine, han skulle møte Egil Danielsen i spydkasterduell på Bislett neste dag, digresjon over – hadde utgangspunkt i en trompetsolo.

I november 1940 ble trompetisten Ray Nance medlem av Duke Ellingtons orkester. Han kom som avløser for Cootie Williams. Cootie var blitt snappet opp av Benny Goodman. (Goodman forsøkte også å kapre Johnny Hodges.) De var vanlig at orkesterledere hentet musikere fra hverandres orkestre, det var slik orkesterjazzen utviklet seg. Den unge Nance – han var 22 år, født i Chicago 1913 – kom fra Horace Hendersons orkester. Han ble regnet som lovende. Og Ellington visste - som alltid – hva han gjorde, hvilke muligheter som fantes hos Nance. Nesten med en gang slo Nance ut i full blomst, som det heter, og utviklet seg til en av trompetjazzens betydelige personligheter.

Den 15. februar 1941 skulle bli en merkedag i Ellingtons og dermed jazzens historie. Da spilte orkesteret inn fem melodier i Hollywood, alle nyskrevne – tre av Ellingtons sønn Mercer (Jumpin’ Punkins, John Hardy’s wife, Blue Serge) og to av Ellingtons nære medarbeider Billy Strayhorn (Take the A-Train, After All). Det er Take the A-Train vi skal konsentrere oss om nå. Den er et realt swingnummer. Strayhorn komponerte den over harmoniene til en melodi fra 1930, Exactly Like You, som Jimmy McHugh skrev til ”Lew Leslie’s International Revue”. Den strekker seg over en oktav pluss en kvint, noe som er meget for en populærmelodi. Som sin læremester visste Strayhorn hvordan han skulle knytte sammen tre instrumentale kor – ”chorus” på 32 takter – uten å kludre med teksturen. Åpningstemaet er et godt eksempel, korte, kraftige fraser fra trompeter og tromboner artikulerer sakseseksjonens lange melodilinje, mens hver seksjon hele tiden er klar og distinkt.

For første gang trer Nance frem til solistmikrofonen og improviserer en solo som er blitt klassisk. Først med mute, der han parafraserer Strayhorns tema med sakseseksjonen i bakgrunnen. Så modulerer orkestret, går fra C-dur og opp en liten ters til Ess. Nå får Nance anledning til å fjerne sordinen, og han vender tilbake og blåser så resten av sin solo med åpent horn, der han seiler (majestetisk?) over resten av orkestret. Et mesterverk er skapt. Tid: 2 min. 54 sek.

Oslo Jazz Circle var i opprør. Noen kunne beskrive trompetkoret med en nøyaktighet større enn strengt nødvendig og i et pedantisk språk som ikke hadde noe med høyt prestasjonsnivå å gjøre, heller med en spissfindighet som neppe var nødvendig. Emnet fanget oppmerksomheten hos alle og kunne vekke en bølge av opphisselse blant medlemmene, avstedkomme heftige og uoverveide replikker, som vi skal komme tilbake til. Ikke ett medlem var halvinteressert, enkelte kunne sies å stå på terskelen til en alvorlig depresjon som følge av en kraftig oppskakelse, for så i siste sekund å meddele seg til omverdenen igjen, dvs. de øvrige medlemmene, hvorav noen sto til rest med kontingent, men ikke ubetydelig nok til at det kunne strykes.

- Det er visse tematiske enheter ...
- Nei nei nei nei, det er visse tonekoloristiske karakteristikker ...
- ... rytmiske faktorer ...
- ... ortopediske sekvenser ...
- ... retrogrerende forskyvninger ...
- ... rytmiske avvik, vil nå jeg si ...
- ... rent propedevtisk, selvfølgelig ...
- ... noe sniker seg inn, det stemmer ikke ...
- ... au, hold opp, du benytter deg av utenomparlamentariske knep ...
- ... hør på negritydekoeffisienten ...
- ... visst er han neger, for faen ...
- ... men negrityden ...
- ... frenesien er utilstrekkelig, det mangler klimaks ...
- ... tøv, hva vet vel du om klimaks, din gjøk ...
- ... den beviste paternitet eksisterer bare i en apostolisk suksesjon ...
- ... du mener det bevisste punkt ...

Knut gikk frem til grammofonen og bøyde seg over platen for å se om løsningen lå i rillene.

Snart stikker vel Sidlo hodet inn gjennom døren og spør om det er noen som er interessert i å kjøpe et brukt spyd, men det er selvfølgelig ingen som skjønner polsk. Snart står han der vel med spydet i hånden og vil høre om noen har lyst til å prøvekaste. Med spyd? I korridoren? Nei, spydet står selvfølgelig innelåst i et skap på Bislett. Sammen med Egil Danielsens spyd. Ikke i samme skap, selvfølgelig. De har vært på trening i dag.

... halleluja ...
- Yes, Lord ...

Det hendte aldri at noen angret eller skiftet standpunkt. Det ville være ensbetydende med faneflukt. Til tider kunne diskusjonen anta slik heftighet at medlemmene kunne illudere bisvermer uten kontroll av dronningen. Vinduene ut mot Pilestredet sto åpne, og slagord med tvetydig innhold ble slynget ut over Oslo sentrum i aftenhimmelen. Det hendte at tomme og halvfulle ølglass tok veien ut. Det var bare å rekvirere nye, helt til klagene begynte å strømme inn og alt løp ut i sanden. Imens fikk fortauet nedenunder etter hvert likhet med en fakirseng, og fotgjengerne fortet seg over på den andre siden av gaten. De sprang for å ikke bli overkjørt av Ullevål Haveby-trikken mens vognføreren klemtet rasende med fotklokken.

- Gentlemen, what seems to be the problem?
- Jo, det er to forskjellige solistinnslag på trompet i Take the A-Train. Ett med mute og ett med åpent horn.
- Ja vel?
- Jeg mener det er Rex Stewart som spiller trompetsoloen med mute, og at Ray Nance spiller med åpent horn.

Flere stemmer kan høres. Noen roper JA! Andre roper FY!

Det hele beror selvfølgelig på en misforståelse. Soloen er på alle måter karakteristisk for Nance, spesielt med den høyst menneskelige instrumentklangen han får frem på trompeten, men en del av soloen blir altså gjerne feilaktig tilskrevet Rex Stewart. Forvirringen oppstår av det faktum at Nance bruker mute i annet kor – den delen som tilskrives Stewart – men ikke i tredje. Et fire takters skifte av toneart og de tre taktene med forsinket inngang gir ham rikelig anledning til å fjerne muten.

Utdrag fra Olav Angell: ”Oslo i demring”, Gyldendal 2002. Gjengitt med velvillig tillatelse fra forfatteren.