Ja, jeg skulle snakke om tilblivelsen av FANR og litt om kriser og da tror jeg det kan være gunstig å trekke opp noen litt lange linjer.
NTNF blir opprettet like efter krigen - 1946 - og ved opprettelsen var det jo ingenting, praktisk talt - det som vel eksisterte på dette tidspunkt var Senter for Informasjons, ja, et sånt informasjonsinstitutt, jeg vet ikke hva det heter. [Norsk Senter for Informatikk; ref.anm.] Som første administerende direktør så fikk de en ung, ganske ung cand. real. Robert Major, meget dynamisk og aktiv, og han fikk da i løpet av 20 -30 år etablert NTNF som en skikkelig stor institusjon. NAVF til sammenligning det var bare blåbær. NTNF var en virkelig kraftig greie.
Det hørte med til ganske kloke beslutninger, tror jeg, fra Major og de som ellers gikk og stelte at de skulle være lite formali- sert, også ikke noe -veldig få regler for hvordan ting skulle gjøres og man hadde en veldig pragmatisk tilnærming, og ved det fikk de også etablert veldig mye og fikk veldig mye til å vokse. Det hørte med til Major's ideologi og person, kanskje, at han skulle ha alle baller i sine hender. Og han opererte da NTNF som et personlig foretak - gjennom 30 år.
Det fantes ingen administrasjon. Når han ble bebreidet at han gjorde alt ting selv så sa han at ja men det er ingen å delegere til. Og det var helt riktig. Han sørget omhyggelig for at det ikke var noen å delegere til.
OK, altså NTNF var i de første 20 - 30 år i veldig stor grad én person, Robert Major, administerende direktør. Det fantes et råd på tredve medlemmer den gangen, men det var noe som Major manipulerte, trill rundt, så han hadde total kontroll og alle var imponerte over hvor godt han klarte å håndtere og manipulere dette rådet.
Allright. Major hadde en egenskap til, han var en snill og vennlig mann og var en svoren tilhenger av harmoni-modellen. Altså NTNF- familien, det var et sånn gjengs uttrykk for ham. Konflikter og problemer de eksisterte pr. definisjon ikke. Og det at konflikter og problemer ikke eksisterte eller i høyden var uttrykk for amorale og ondskapsfulle, kriminelle personligheter - så hadde de heller ingen måter å løse problemer på.
OK. Men Norsk Regnesentral, av forskjellige grunner, har likesom aldri vært preget av denne harmonien på denne måten. Og har heller ikke vært bare befolket bare med snille gutter.
OK. Litt om historien til Norsk Regnesentral. Norsk Regnesentral ble faktisk opprettet i 1952 ikke i 1958 som vi har feiret jubileum, men i 1952, og da under navnet Norsk Regnesentral for ren og anvendt forskning. Dette betydde ikke at Norsk Regnesentral var en institusjon for ren og anvendt forsk- ning men det var en regnesentral til bruk for ren og anvendt forskning. I de første årene så holdt vi til på SI og var de facto en avdeling på SI. Det var ikke slik det var tenkt men det var slik det meget raskt ble.
I 1958 så ble det efter langvarig utredning besluttet å kjøpe en stor datamaskin, til Staten, plassert i Statistisk Sentralbyrå og Norsk Regnesentral ble overlagt driftsansvaret for denne store maskinen, og denne store maskinen den kvalte Regnesentralen. Fra å være et sånt dynamisk, aktivt miljø, som avdeling her på SI, så ble den en overarbeidet og sutrende og likesom ikke effektiv institusjon som holdt til nede på Rådhusgt. 8.
Styret ønsket å reparere på dette, Bjerve, direktør for Statistisk Sentralbyrå som var formann den gangen, ønsket å få noe mere fart i Regnesentralen og hentet derfor Kristen Nygaard ifra FFI for å så starte opp det som den gangen var det store moteordet, operasjonsanalyse. Og Kristen hadde med seg 4 eller 5 stykker, husker ikke riktig akkurat, og jeg var en av de. Og vi arbeidet med operasjonsanalyse og gjorde også fornuftige ting, men vi hadde jo ingen maskin da å arbeide på. Altså denne Deuce den var praktisk talt ubrukbart - den var helt umulig. På ordinær måte så ble det utredet og bestemt å få innkjøpt en dansk maskin. Men så fant Kristen en "gresk fetter" av seg som var ansatt i UNIVAC og de to de fant at det ville være fint for UNIVAC, for Norsk Regnesentral, for Norge, for Europa og for hele verden, det var at Norsk Regnesentral fikk en UNIVAC 1107. Og i løpet av noen hektiske sommermåneder så fikk Kristen trumfet dette igjennom, kort sagt trumfet igjennom, og det ble da kjøpt en 1107 som den gangen var en meget stor maskin, for Norsk Regnesentral.
Dette skapt en masse vondt blod fordi vi skulle ikke ha hatt denne maskinen og Finn Lied, direktør for FFI sa det skal aldri hende igjen. Første og eneste gang! Blant annet ble det vondt blod overfor SI fordi det var helt uttrykkelig forutsatt at denne maskinen skulle betales og for at den skulle betales så måtte vi ha penger for bruken. Men SI hadde ikke penger til å bruke maskin med, så maskinen sto der ledig meste parten av dagen og SI så misunnelig bort på maskinen og kunne ikke få brukt den. Og de kunne ikke få noen nye maskin for vi hadde da likesom fått det som skulle være av maskin. Så dette ga grunnlag for en skikkelig sånn age fra SI's side.
Etter at maskinen var anskaffet som kom jo hverdagen og hverdagen den ble mere enn Regnesentralen klarte. Daværende Bestyrer som det het, og Kristen, de røk ihop aldeles fenomenalt og det ble veldig mye tumulter, veldig mye, skikkelig sånn urolig internt. Og, ja, ja, ja, jeg tror det er forholdsvis riktig å si at jeg i den situasjon gikk inn også raket ut kastanjer for Kristen. Og med til kastanjer hørte det til at tre stykker ble sagt opp. Og utifra en vurdering, om det var riktig eller ikke, det var at de hadde fisket i rørt vann. Og oppstår det konflikter i Regnesentralen så må ikke folk fiske i rørt vann så de blir sagt opp.
Nå, tilbake til Major. Major var NTNF, og NTNF var en harmonisk familie. Og på NR var det problemer. Så NR var da en dårlig institusjon. Helt klart. Om det virket - bidrog til Major's inntrykk av NR - hvilket bidrag en samtale jeg hadde med Major - snakket fra 9 om morgen til klokken var 2 - jeg snakket med administrende direktør Major og han synes nok det var hårde ting jeg hadde å fortelle. Kort tid etter så ønsket Kristen også snakke med Major og da fikk han vite at Major av prinsipp ikke snakket med de ansatte. Den samtalen jeg hadde den hadde fått begeret til å flyte over, aldri mer samtaler med de ansatte i NTNF!
Nåvel, ved dette om ikke før var NR kommet på den negative siden hos Major. Det hjalp da ikke noe særlig, tvert imot, at det var likesom sånn stadig problem med ledelsen på NR. Vi hadde først han, så var det han, også var det han, også var det henne, også var det han, også var det henne - NR var en dårlig institusjon. Ihvertfall sett fra Major's synspunkt. Mye bråk med NR. Og det var ikke så helt bra ellers - den derre maskinen som var så enormt stor og skulle betales, den gjorde det nødvendig å ansette folk som - ja, var det noen som hadde programmert i COBOL i et halvt år så var de ekstremt godt kvalifisert til å få jobb. Og det betyr at det blir gjort mye dårlig arbeide også. Det var ikke greit.
OK - mens så lysnet det til etterhvert, og så lysnet det så mye at nå var det like før hele maskinen var blitt betalt og vi likesom kunne skaffe oss skikkelig overskudd og sånn. Men, det skulle man ikke har noe av. Fordi at ved dette så konkurrerte jo NR med privat industri. Og i dette tilfelle var det jo Veritas som definerte seg selv som privat industri. Og med dette systemet som da styres av en mann så er det tilstrekkelig at det kommer inn en impossant person utenfra, i dette tilfelle Abrahamsen, som sier at "hør her du Robert Major det er ikke mening i at NTNF skal konkurrerer bort og ødelegger grunnlaget for privat virksom- het ved å drive en datasentral". "Nei, det er ikke meningen," sier Major, "det er ikke meningen." OK, så ble det bestemt at denne maskinen skulle selges til Veritas. Allright, det klarte vi ikke å forhindre.
Men så - dette skjedde på denne tiden omtrentlig - kriser oppstår gjerne før jul, like før jul - dette skjedde i slutten av desember 1968, da ble denne maskinen solgt. Og så, i løpet av 69 så ble det klart at dette var forferdelig dumt - å kaste ut denne maskinen - for da forsvant jo hele grunnlaget for denne virksomheten som var der og det var åpenbart at det var dumt. Vi mente jo at det var dumt helt fra utgangspunktet, men så etterhvert så skjønte jo NTNF at dette var forferdelig dumt. Og hva gjør folk når de gjør noe dumt, jo, de forsøker å dekke over det dumme, og så gjør de en dum ting til. Og den måten som de forsøkt å dekke over på var at simpelthen, da nedlegger vi Regnesentralen. Også får vi det til å se ut som salg av maskinen var et logisk skritt i det å få realisert en plan om å nedlegge Regnesentral.
OK. Foreningen den ble konseptualisert omtrent på det tidspunkt da maskinen ble solgt. Folk var veldig oppøste og sa at vi trenger noe å samle oss om. Også gikk det et par måneder før jeg og et utvalg hadde kommet så langt at vi fikk satt sammen vedtekter - og vi rotet oss inn i noen forferdelige blindgater, men vi fikk noe ut av vedtekter og fikk laget en forening i mars 1969. Og så - hva gjør man da med en forening? Jo man tar og har sånn allmøter og man lager til resolusjon om at man ikke har tillitt til den sittende instituttsjef, det gjorde man, også forsøker man å få kontakt med NTNF og kommer i inngrep med de, og det fikk vi faktisk omsider. Jeg faktisk glemte at vi fikk et sånt møte med NTNF's Arbeids- utvalg.
Nei! OK, det første man gjøre det er å få komme i inngrep med Styret. Det styret vi hadde denne gangen det var senere administrerende direktør i Norsk Hydro, Odd Narud, kjekk og grei mann, Stenstadvold fra SINTEF i Trondheim, Ivar Olsen fra Aker, Herdis Amundsen fra Universitetet, tidligere en av disse lederne som hadde kommet og gått, Nordbotten, nå professor i Bergen, da avdelingssjef i Statistisk Sentralbyrå. Allright, vi kom i inngrep med de, og klarte det, skikkelig godt inngrep kom vi med de, og vi fikk også de til å - også de hadde nok ført en del passiv tilværelse - det var ikke stort de hadde foretatt seg fordi NTNF ordnet opp alt så det var engentlig ikke nødvendig med noe styret - men de fikk også samlet seg sammen. Og sammen, styret og foreningen, fikk vi da et møte med Arbeidsutvalget med NTNF. Like før jul i 69.
Og det møtet der det klarte vi godt. Den direkte foranledningen var at Major hadde fått satt ned et utvalg av 3 sakkyndige personer som hadde laget en utredning og konkludert med at Regnesentralen skulle deles opp i fire også hadde han dertil tatt og sendt dette rundt til SI og andre og sa at hvis dette ble vedtatt hvordan forholder dere dere da til det. Og SI de synes det var en god ide at NR skulle deles opp. Andre institutter som NBI - nei det vil vi ikke forholde oss til, det synes vi ikke -. Men hovedpoenget er at når folk får et sånt brev som det der, så må de jo anta at det har da allerede blitt truffet en beslutning om hva som skal skje og skal bare forholde seg til et post festum.
Allright, vi klarte dette første møtet. Neste gang så gikk det ikke så godt. Da ble vi høvlet ned for da møtte de fulltallig opp - Finn Lied og han der Gøthe og - det klarte vi ikke. Klarte, mestret ikke den.
OK, men da, nå fant vi ut at nå må vi gå ut offentlig, og det skjedde da først i januar 1970 og vi laget da til en pressemelding - dvs. et vedtak som vi sendt ut som pressemelding. Og dette vedtaket det er forbilledlig - jeg har selv ført i pennen, og det er helt forbilledlig.
Ja, OK, vi leverte det, Håvard og Jan Evensmo kjørte rundt [i Jans meget gamle folkevogn; ref.anm.] og leverte det til NTB og til avisene [og NTNF; ref.anm.]. På forhånd så hadde vi hatt kontakt med Arbeiderbladet og likesom forberedt der at det kom, så de hadde det klart. Men til Aftenposten og andre aviser hadde vi ikke gjort noe som helst [men resepsjonen fikk på spørsmål fortalt at det var noe sprengstoff; ref.anm.]. Kl. 9 om kvelden så ringer telefonen hos meg - Aftenposten hadde fått en sånn pressemelding om at noen var misfornøyd. Også ringer de opp samme kvelden for å høre hva dette er for noe. Så det hadde slått an, de ville ikke har gjort det ellers.
Jeg har her sånne avisutklipp og av alle ting så er det Morgen- posten som ikke lenger eksisterer som har en ordrett gjengivelse av dette vedtaket vårt. Overskriften er - Norsk Regnesentrals ansatte protesterer mot NTNFs avgjørelse. Foreningen av ansatte på Norsk Regnesentral har på ekstra årsmøte den 12. januar vedtatt denne uttalelse:
"I begynnelsen av 1969 vedtok Norges Teknisk- Naturvitenskapelige Forskningsråd at regnemaskinen UNIVAC 1107 på Norsk Regnesentral skulle selges. Iflg. NTNFs Arbeidsutvalg ble beslutningen truffet med særlig hensyn til fremtidsrettet virksomhet for Norsk Regnesentral. I slutten av 1969 vedtok NTNFs Arbeidsutvalg at Norsk Regnesentrals stab skulle reduseres til under det halve. Dette vedtaket kom etter at Norsk Regnesentrals styre og personale ved en samlet innsats hadde avverget at en beslutning om å nedlegge instituttet ble fattet. Vi må konstatere at disse vedtak ikke er blitt tilfredsstillende begrunnet, hverken faglig, økonomisk eller forskningspolitisk og at saksbehandlingen har vært overfladisk. Vi kan ikke godta NTNFs Arbeidsutvalgs siste vedtak og vi krever at saken tas opp til ny behandling. Dette er nødvendig for at tillitten til NTNFs evne og vilje til å treffe og gjennomføre fremtidsrettete beslutninger og til NTNF som arbeidsgiver skal kunne gjenopprettes og styrkes."
Det er et par viktig ting i dette. Hvem er det som er skurken i dette, jo det er NTNF. Finnes det noen andre skurker, nei. Det finnes én skurk. Det er én fiende og det tror jeg er helt grunnleggende. Hvis man er opp i en konflikt som må man bestemme seg for hvem det er som er motstanderen og det bør ikke være mere enn én. Ikke fordi at man ikke er i stand til å håndtere flere samtidig, men man mister troverdigheten hvis man skal gå ut offentlig i et hvert fall, og påstå det at alle er uvenner med oss. Ikke sant, den og den og den og den er uvenner, ikke sant, vi blir behandlet dårlig av alle. Det er ikke troverdig. Men man kan få troverdighet med å si at "den der, han er dum han". Det kan vi få troverdighet på. Så er det et annet veldig viktig poeng og det er at Norsk Regnesentrals styre og personale - personalet og styret - har ved en samlet innsats avverget at osv. Altså, vi omfavner styret. Vi hadde sørget for at vi allierte oss med styret og hadde tvunget styret til å alliere seg med oss. Det er en helt grunnleggende ting. Så er det en veldig subtil ting - på dette møte hvor dette her ble vedtatt så hadde vi også invitert Regnesentralens styre til å være tilstede og dette hadde skapt masse telefoner om formiddagen frem og tilbake. Styreformann kunne ikke akseptere at styret var tilstede og selv vil han ikke gå, men etter mye frem og tilbake så hadde han aksepterte at enkelte styremedlemmer, for egen del, de måtte kunne få lov å være tilstede. Tre styremedlemmer var der. Uttalelsen hadde vi lest opp og snakket om, og så melder Ivar Olsen seg, styremedlem. "Det er ikke riktig det som står i forslaget", sier han. "Det står nemlig at Norsk Regnesentrals ansatte og styret hadde avverget en beslutning om å nedlegge institusjonen - noen slik beslutning er ikke truffet" sa han. "Og dermed kunne vi ikke ha avverget den". Allright, rask omformulering, "Norsk Regnesentrals styre og personale hadde ved en samlet innsats avverget at en beslutning om å nedlegge instituttet ble fattet". Hadde Ivar Olsen noen innvending mot det - nei. Det hadde han ikke.
OK, og det er da også et poeng - et vesentlig poeng - og det er at spesielt hvis man har tanke om å gå ut offentlig med noe som helst, men ellers også, det er at det som man setter ned på papiret, det man sier er ikke fullt så farlig, men det man setter ned på papiret det må være riktig. Det må ikke være mulig å hekte seg opp i sånn som i tilfellet her, at det er ikke mulig å avverge en beslutning som ikke er truffet. Det er ikke sant, beslutning er ikke truffet - men det som er sant er at vi fikk avverget at beslutningen ble truffet. Så presisjonsnivået det må være meget høyt altså. Godt nok er ikke godt nok, altså.
OK. Hva er det så som kjennetegner en krise da? Ja, hva er det som kjennetegner denne krisen her - det er avisoverskrifter. "Halve staben avsettes på Norsk Regnesentral". Fire spalter i Arbeiderbladet. "Regnesentralen har mistet tillitten til NTNF", Aftenposten. "Strid om fremtiden for Regnesentralen". "Universitet var ikke informert om planen". Universitetet skulle få en fjerdedel av NR. "Regnesentralens kunder beklager innskrenkninger." Morgenbladet. "Regnesentralen foreslått delt i fire. Halfdan Svarte politikk." "Det tremanns utvalg som ble nedsatt av Norges Tekniske og Vitenskapelige Forskningsråd for å vurdere Norsk Regnesentral har fremmet et forslag som vi karakteriserer som Halfdan Svarte politikk", sier formannen i den ansattes foreningen ved Norsk Regnesentral i en uttalelse til Morgenbladet. Forslaget går ut på at Regnesentralen skal deles i fire deler rundt om i landet. Det eneste som er forskjellig er at Halfdan Svarte var død da han ble partert. Ja, Arbeiderbladet: "Uro innen NTNF". Dagbladet: "Storpolitisk oppgjør om forskningspolitikken." Skal vi se, ja, her er ihverfall noe konstruktivt: "Norsk Regnesentral med verdensspråk for datamaskiner". "Åpent styringsverk", leder i Dagbladet. "Demokrati mangelvare innen NTNF", Arbeiderbladet. "Ikke svak saksbehandling" sier direktor Finn Lied. "Hva foregår i NTNF?", Arne Strand i Arbeiderbladet. Også, hvor ble det av den, det var en leder i Arbeiderbladet om "Kortene på bordet" forfattet, har jeg fått vite, av Per Kleppe. Allright, så har vi en nydelig en fra en litt lengere ute, ja, Arbeiderbladet - firespalter "Regnesentralen har satt NTNF kniven på strupen - ja til tre krav, andre svar er nedleggelse". Og lengere nede så skrives det hva kniven er for noe. Det er sitat fra en utredning vi hadde fått ifra høyesterettsadvokat Schol- dager hvor han sier "Forsettlig mislighold. I denne forbindelse refererer de ansatte til en uttalelse fra høyesrettsadvokat Scholdager som skriver: Regnesentralen vil ikke som utgangspunkt har adgang til å si opp forholdet før oppdraget er sluttført. Skulle det på grunn av innskrenkning ved Regnesentral ved dermed følgende personmangel bli umulig for sentralen å fullføre oppdraget innenfor de avtalte rammer, vil Staten ved Regne- sentralen kunne pådra seg erstatningsansvar. Umulighet som følger av bevisst driftsinnskrenkninger fra Statens side vil som utgangspunkt måtte karakteriseres som forsettslig mislighold. Det vil således måtte foreligge meget sterke praktiske og økonomiske grunner før et statlig forvaltningsorgan ansvarsfritt skal kunne unnlate å fullføre et oppdrag under henvisning til personell- og/eller virksomhets-innskrenkninger.
Og det som da står er, hvis ikke vi nå fikk det sånn så, ja, så vil vi bare slutte. Og så kommer da senere da dette vedtaket i NTNFs råd "ingen nedskjæring av Regnesentralen. Regnesentralens fremtid avgjort. NTNFs råd omgjorde Arbeidutvalgets vedtak, osv. OK, så dette var en krise, som helt klart hadde historiske røtter som har to komponenter, for det første så hadde NTNF via Major liten tillit til Regnesentralen, uten noe materielt grunnlag. Videre, og det er et viktig poeng, offentligheten ved departementet og Storting, hadde liten tillit til NTNF, slik at når det først ble sånn bråk innenfor NTNF som dette, det skjedd en revolt innenfor systemet via oss, så fikk det en enorm respons. OK, hvis vi ser på situasjonen idag, så er det slik at Regnesentralen har sine ting iorden. NTNF har ingen grunn til noe misnøye. Kunder og oppdragsgivere er vesentlig mere fornøyd og har vesentlig mere grunn til å være fornøyd enn de var i 1969, helt anderledes. Så Regnesentralen står ganske sterkt. NTNF derimot har ikke i vesentlig grad klart å forbedre sitt omdømme siden 1968/69/70.
Og det som laget krise den gangen, det som gjorde at det var kriser, det var jo det at vi som tok også stakk hodet frem, som var da primært Knut Elgsaas og Drude og meg, jeg mest kanskje i første omgang, deretter Drude som påtok seg å være bestyrer. Vi var jo egentlig på veldig tynn is. fordi det var ikke den substansen i denne situasjonen som en burde hatt. Og denne substansen er helt anderledes idag, sånn at vi er ikke i nærheten av noen sånn type krise som det som fremgår av dette her. Ikke i det hele tatt. Vi kunne se på hva kunne nå sånne krise-elementer være for noe. Hadde det vært store motsetninger og gnisninger internt, det kunne vært et krise-element. Hadde vi vært veldig svake faglig, relativt sett, så er det krise-element. Hadde vi enten nå, til tross for at vi nå ikke er faglig svake, hadde vi hatt misfornøyde omgivelser, så ville det vært et krise-element. Men når det vi faktisk har er et ganske så svekket NTNF. Omtrent like svakt som det alltid har vært. Hvis ikke enda verre, fordi at Major han fikk jo iallfall gode ord av typen: Han Major han er jo flink på en måte.
Det ble sagt av, Ulveseth ja, som da var vel gruppeleder i Arbeider- partiet og medlem av Industrikomiteen, og han hadde også posisjoner i NTNF. Så hans karaktistikk av ham va "han er jo flink på en måte". Men Per Kleppe's karaktistikk av Major den var ikke så elskverdig altså for å si det ganske forsiktig. Men tross alt, den gang så hadde systemet Major's dynamikk og man visste jo hva som var blitt bygget opp på noen 10 år, slik at NTNFs omdømme den gangen tror jeg nok faktisk var vesentlig bedre enn det er nå. Så, vi står sterkt vi. Kriser er der ikke, annet enn om noen skulle være så dum å lage dem sjøl, og det gjør vi ikke.
Ja, er ikke det nok omtrentlig?